All I want for christmas is a new regjering.

Nå har det snart gått en stortingsperiode siden jeg begynte å engasjere meg politisk. Jeg meldte meg inn i Venstre sommeren 2009 uten intensjoner om å engasjere meg utover det, men det endret seg da jeg på badegulvet om morgenen tirsdag 15. september måtte felle et par tårer over det forferdelige valgresultatet for mitt stakkars lille Venstre. Teit, jeg vet. Men jeg var så skuffa!
Skuffa over at landets befolkning ikke skjønner Venstres politikk, jeg vet det er mange flere liberalere der ute som burde stemt på oss!
Oppgitt over at partiet ikke klarer å formidle budskapet på en måte så folk skjønner hvem vi er og hva vi vil. Irritert over at vi måtte gå på fire nye år med rødgrønn regjering. (Ifølge  faren min (Frp'er) var følelsen av sammenlignbar med å gå rett på en ny høst uten en sommer i mellom, og det er egentlig en treffende beskrivelse.)

Men nå er den trøstesløse ørkenvandringen snart over, de rødgrønne vil mest sannsynlig bli avløst ved neste korsvei. Spørsmålet er hva vi får i stedet, her er min regjeringskonstellasjons-ønskeliste:

1.  H og V (helt urealistisk, men tenk så flott det ville vært med en turkis mindretallsregjering da dere!)
2.  H, V og Krf  (mulig, avhenger mye av Frp)
3.  H, V, Krf og Frp
4.  H
5.  H, V, Frp (veldig avhengig av størrelsesforholdet mellom partiene selvsagt)
6.  H og Frp

Av posisjoner ønsker jeg meg Trine Skei Grande som kunnskapsminister, Abid Raja eller Sveinung Rotevatn som justisminister og Borghild Tenden som samferdselsminister. Miljøvernministeren i min drømmeregjering bør selvsagt også komme fra Venstre. Og olje- og energiministeren såklart.

Erna kan godt bli statsminister for min del, og Per Kristian Foss finansminister. Utenriksministeren kan også godt komme fra Høyre, de er jo så presentable og pene i tøyet.

Hvilke poster Frp eventuelt skulle fått er jeg mer usikker på, helseministeren kanskje. Det viktigste her må uansett være å påse at ikke Christian Tybring-Gjedde, Per Sandberg eller Per Willy Amundsen får noen taburetter.

Og sist men ikke minst skulle Venstres stortingsgruppe hatt en skikkelig narkotikapolitisk rådgiver.
Meg for eksempel.

Knis.

Oppstandelse

Å puste liv i denne bloggen igjen har lenge vært på den mentale burde-se-å få-gjort-lista mi, men så lenge livet mitt i all hovedsak har dreid seg om å få krysset av ting på dette-er-bare-nødt-til-å-gjøres-nå-av-meg de siste månedene har jeg lært meg til å ta litt lettere på ting og prioritere hardt og delegere raust.
Det sitter faktisk ikke horder av mennesker der ute som sjekker bloggen min for oppdateringer daglig og synes jeg er er en uvirksom latsabb som ikke legger ut noe på evigheter. Og godt er det.

Men så da- etter å ha vært fysisk nede for telling en periode i høst, har jeg tilbragt ganske mange timer på sofaen med denne fine bloggen og da kom jammen inspirasjonen sigende. Jeg har i grunnen alltid vært glad i å skrive, jeg skrev dagbok i mange år (note to self: hvor befinner de seg i verden? Jeg tipper loftet over garasjen, må huske å sende mannen opp for å sjekke.) og særlig i perioder med mye omveltninger.
Sånn som nå.
Ikke at det har skjedd så mye dramatisk forsåvidt (eller jo, det har det jo også når jeg tenker etter men det skal jeg ikke ta her), men det kjennes ut som om det er noe som endres. Jeg må gjøre noen forandringer.
Ta andre valg enn de jeg vanligvis tar, bedre valg. Morsommere valg.

De morsomme tingene som skal få høyere prioritet framover (i totalt vilkårlig rekkefølge):

Spille mere på denne fantastiske innretningen!

Lese bøker. Ikke sånn som nå hvor jeg gjerne sluker en stabel med tilfeldig valgte titler i løpet av ferien, men prøve å ha en bok liggende alltid og bruke litt tid på å finne viktige, fine og opplysende bøker. Sånne bøker som denne:

Danse. Jeg blir jo så innmari glad av det! Se bare hvor blid og fornøyd  jeg så ut her i 2007!
(Nå hadde jeg jo ekstra grunn til å være glad akkurat her da, being thin and all)

Skrive. På nett og til avisen. For meg selv og for andre, for å sortere og for å få folk til fornuft.
Jeg kan for eksempel skrive flere sånne.

Politikk. Få visjonene omsatt til konkrete forslag og tiltak lokalt. Jobbe mer med narkotikapolitikk.
Planlegge valgkamp neste år. (Jeg nådde forresten målet om å komme med på Stortingsvalgslista for Akershus Venstre. Hooray!) Jeg får energi av det, jeg burde gjøre mer av det.


Og mye mer til skal jeg bli flinkere til. Ta toget inn til Oslo og finne på noe med ungene for eksempel. Tvinge dem til å gå tur med hunden sammen med meg. Mindre tv og internett, mer ligge helt musestille og høre på musikk.

Men mest av alt skal jeg bli flinkere til å ikke føle at jeg må være så himla flink.

Likestilling anno 2011

Nå som Trude Mostue blir beskyldt for å stå i veien for likestillingen passer det å trekke fram en tekst jeg skrev i forbindelse med Harald Eias "Hjernevask" i fjor:

 

Jeg ble så glad da jeg så Harald Eias program ”Hjernevask” hvor han setter søkelyset på noe som har provosert meg i årevis, nemlig venstresias og ”statsfeministenes” dogmatiske tilnærming til kjønnsroller hvor det insisteres på å presse oss alle inn i den samme kjønnsløse pepperkakeformen de har sett for seg må være det optimale.

Enhver påstand om at det er biologiske forskjeller mellom menn og kvinner blir bryskt avfeid som forstokkede ideér, forskjeller skal kun tilskrives og forklares med miljøpåvirkning – ingenting annet.

Det ligger også en ikke ubetydelig anklagelse i dette, for når det etter så mange års kvinnekamp og fokus på likestilling i Norge viser seg at kvinner og menn fortsatt foretrekker sine tradisjonelle yrker og kjønnsrollemønstre må det bety at feilen ligger hos oss – det norske folk.
Det er vår skyld, fordi vi ikke er flinke nok til å tvinge våre døtre til å leke med Star-Wars og fostre mannlige jordmødre!
Norske borgere er tydeligvis bakstreverske og gammeldagse og vi burde skamme oss over at vi maler våre døtres rom rosa og ifører våre sønner sorte gummistøvler med Sabeltann på!

En likestillingsdebatt på dette nivået blir helt meningsløs.
For meg og for de fleste andre er det helt åpenbart at det er biologiske forskjeller mellom menn og kvinner, og hva er det som er så farlig med å ta inn over seg at det er sånn?
Det betyr ikke at den ene er mer verdt enn den andre, det betyr simpelthen at generelt sett er menn flinkere til å bygge broer og montere takrenner og at kvinner som regel er gode organisatorer og dyktige relasjonsbyggere.
Jenter foretrekker ofte faktisk å ta husvasken selv, og vil helst slippe å reparere gressklipperen når den ryker eller bære inn juletreet fra garasjen.
De fleste menn jeg kjenner er sjeleglad hvis de slipper å pusse vinduer og stryke gardiner, og foretrekker å koble opp det nye surroundanlegget i stedenfor.

Vi vet det jo alle sammen, vi trenger ingen forskningsrapporter for å fortelle oss at det er sånn – og det vi i allefall ikke trenger er kjønnsforskere som de vi så i Eias program som forsøker oss å inbille oss at det ikke er biologiske forskjeller, og som ikke engang vil anerkjenne forskningsresulater som konkluderer annerledes.

Grunnen til at dette er så viktig er at disse holdningene påvirker en hel rekke områder i politikk og samfunnsliv, som f.eks. fødselspermisjonsordninger, kjønnskvotering og arbeidsliv.

Vi skal ikke høyne statusen til barnehageansatte og hjelpepleiere ved å presse menn inn i disse jobbene, men ved å anerkjenne tradisjonelt kvinnelige egenskaper og evner som like verdifulle som menns og lønne dem deretter.
I dag blir en mann applaudert hvis han slutter i jobben for å være hjemmeværende, bollebakende far – dersom en kvinne gjør det samme er hun umoderne og lite ambisiøs og en byrde for alle utearbeidende kvinner.
Er dette likestilling og kvinnesolidaritet?

Likestilling og feminisme er blitt ensbetydende med en statsfinansiert tvangstrøye som ikke ser ut til å passe hverken kvinner eller menn.
Dette er tidenes avsporing av den viktige kampen for like rettigheter og muligheter for alle!

Stuereine meninger

Å ha meninger som ikke anses for stuereine er ikke alltid så enkelt, det fikk vi et eksempel på da lederen av Foreningen for Human Narkotikapolitikk, Arild Knutsen forleden ble nektet å stille som foredragsholder på Råholt Ungdomsskole.
Skolens begrunnelse er at de ikke kan stå inne for det synet Knutsen har på dagens narkotikalovgivning, og de vil derfor ikke "utsette" elevene for denne slags påvirkning. Hvilket selvfølgelig er noe tøv. Det ville i så fall innebære at lærere skulle stå  inne for samtlige partiers partiprogrammer når elevene lærer om politikk og  for tekstene og budskapet i bibelen, toraen og koranen i religionsundervisningen.
At barn og unge blir eksponert for ulike syn og meninger er selvfølgelig helt avgjørende for at vi skal fostre en generasjon av selvtenkende opplyste individer og skolen skal være en pådriver for dette, ikke bedrive meningssensur.

At det i en så viktig sak som ruspolitikken fortsatt er kontroversielt å mene noe annet enn det som er opplest og vedtatt er den eneste saliggjørende løsningen er fryktelig trist. Hvis jeg påpeker at dagens politikk er totalt feilslått og inhuman og foreslår å håndtere andre rusmidler på samme måte som vi håndterer alkohol resulterer det som regel i påstander fra meningsmotstandere om at jeg ønsker mer narkotika i samfunnet, at jeg ikke tar rusmidlenes skadevirkninger på alvor, at jeg er likegyldig til at unge ruser seg og  anklager om at jeg "ber for sin syke mor" - underforstått at jeg vil legge til rette for eget (mis)bruk. Merkelig nok blir jeg aldri anklaget for noen av disse tingene når jeg tar til orde for regulert prostitusjonsvirksomhet, men det hadde sikkert vært annerledes hvis jeg var mann.

Det finnes uendelig mange gode, velbegrunnede og veldokumenterte argumenter for en liberalisering og humanisering av dagens narkotikapolitikk, men det er vanskelig å komme til orde med dem når man hele tiden må bruke tid på å tilbakevise ovennevnte påstander.
Det er helt nødvendig at vi tar denne debatten, men vi må gjøre det kunnskapsbasert og med åpne sinn
-ikke ved å stigmatisere og demonisere meningsmotstandere.

En stemme til Venstre - en stemme til Frp?

Dette hører vi i Venstre ofte i løpet av valgkampen fra representanter fra venstresiden, og da særlig Arbeiderpartiet.Om det er mangel på gode argumenter mot Venstres politikk som er forklaringen på dette opphenget skal være usagt, men særlig konstruktivt er det i allefall ikke.

Nå er det jo engang sånn (enten man liker det eller ei) at Frp er landets tredje største parti.
Mener virkelig Ap at det er Venstres oppgave å sørge for at dette partiet ikke får noen som helst politisk innflytelse i norsk politikk? I såfall, ville ikke det være littegrann udemokratisk at så mange velgeres mening ikke skal tas hensyn til?

Det eneste relevante i denne sammenhengen for vår del er hvilken politikk som føres, om vi får gjennomslag for våre saker og at vi ikke blir nødt til å kompromisse med viktige liberale prinsipper for å få innflytelse. Det er kompasset vi navigerer etter - ikke hvilken partitilhørighet våre samarbeidspartnere har.

En stemme på Venstre i Fet er en stemme på en meningsfylt skole, en framtidsretta og grønn næringsutvikling, et sterkere lokaldemokrati og individuelt tilpassede tjenester hvor vi setter folk foran systemer.
Dersom det er gjennom et samarbeide med Høyre og Frp vi har muligheter for å gjennomføre dette skylder vi faktisk våre velgere å gjøre nettopp det - og vi er ikke fryktelig opptatt av hva Aps representanter måtte mene i sakens anledning.

Maktsentrum

Innlegg skrevet i dag:

Gårsdagens meningsmåling i RB viser at et politisk skifte i Fet er innen rekkevidde, Venstre er bare få stemmer unna å sikre to mandater og kan dermed sørge for borgerlig flertall og en ny giv i kommunestyret.

Venstre kommer naturlig nok ofte på «vippen» fordi vi er et sentrumsparti som kan være tungen på vektskålen og nettopp derfor får vi gjennomført svært mye av vår politikk. Et godt eksempel på dette er i Oslo der Venstre støtter et H/Frp byråd og er det partiet som har fått gjennomslag for flest politiske saker i hovedstaden.
Eller som Ola Elvestuen sier det; vi er ikke på vippen, vi styrer med vekslende flertall :)

I Fet vil Venstre samarbeide med de rødgrønne om de økonomiske rammebetingelsene til skolen, og med de borgerlige om innholdet og avbyråkratiseringen av den.
Med støtte fra Høyre og Frp vil vi skape et levende Fetsund Sentrum med flere arbeidsplasser, bedre kollektivtilbud, flere tjenester, mer fornuftig arealbruk, en framtidsretta næring og sosiale møteplasser og vi er garantist for at våre blå venner holdes i ørene og tar nødvendige miljøhensyn og bevarer bygdas særpreg.
Vi vil søke flertall med de rødgrønne om å skåne natur og matjord, om miljøvennlige avfallsløsninger, bygge flere gang- og sykkelveier og om kulturminnevern.
Venstre vil dessuten sørge for at når vi vedtar en utbygging i eldreomsorgen får det beste alternativet, uavhengig av ideologiske motiver og i samsvar med hva innbyggerne selv ønsker.

De gode løsningene og evnen til å gjennomføre dem ligger ikke i ytterkantene, men i det grønne liberale sentrum.

Godt valg!

Utfordringer i hverdagen

Når det å handle økologisk blir som å finne Waldo...