All I want for christmas is a new regjering.

Nå har det snart gått en stortingsperiode siden jeg begynte å engasjere meg politisk. Jeg meldte meg inn i Venstre sommeren 2009 uten intensjoner om å engasjere meg utover det, men det endret seg da jeg på badegulvet om morgenen tirsdag 15. september måtte felle et par tårer over det forferdelige valgresultatet for mitt stakkars lille Venstre. Teit, jeg vet. Men jeg var så skuffa!
Skuffa over at landets befolkning ikke skjønner Venstres politikk, jeg vet det er mange flere liberalere der ute som burde stemt på oss!
Oppgitt over at partiet ikke klarer å formidle budskapet på en måte så folk skjønner hvem vi er og hva vi vil. Irritert over at vi måtte gå på fire nye år med rødgrønn regjering. (Ifølge  faren min (Frp'er) var følelsen av sammenlignbar med å gå rett på en ny høst uten en sommer i mellom, og det er egentlig en treffende beskrivelse.)

Men nå er den trøstesløse ørkenvandringen snart over, de rødgrønne vil mest sannsynlig bli avløst ved neste korsvei. Spørsmålet er hva vi får i stedet, her er min regjeringskonstellasjons-ønskeliste:

1.  H og V (helt urealistisk, men tenk så flott det ville vært med en turkis mindretallsregjering da dere!)
2.  H, V og Krf  (mulig, avhenger mye av Frp)
3.  H, V, Krf og Frp
4.  H
5.  H, V, Frp (veldig avhengig av størrelsesforholdet mellom partiene selvsagt)
6.  H og Frp

Av posisjoner ønsker jeg meg Trine Skei Grande som kunnskapsminister, Abid Raja eller Sveinung Rotevatn som justisminister og Borghild Tenden som samferdselsminister. Miljøvernministeren i min drømmeregjering bør selvsagt også komme fra Venstre. Og olje- og energiministeren såklart.

Erna kan godt bli statsminister for min del, og Per Kristian Foss finansminister. Utenriksministeren kan også godt komme fra Høyre, de er jo så presentable og pene i tøyet.

Hvilke poster Frp eventuelt skulle fått er jeg mer usikker på, helseministeren kanskje. Det viktigste her må uansett være å påse at ikke Christian Tybring-Gjedde, Per Sandberg eller Per Willy Amundsen får noen taburetter.

Og sist men ikke minst skulle Venstres stortingsgruppe hatt en skikkelig narkotikapolitisk rådgiver.
Meg for eksempel.

Knis.