Litt alminnelig dannelse, takk!

Den pågående nettdebatten om islamiseringen av Norge tok en brå vending etter terrormassakren 22.juli, og varsler om en debatt på helt andre premisser enn tidligere.
Fram til denne forrykte fredagen gikk diskusjonstrådene og kommentarfeltene på dette temaet ut på det samme. Hundretusenvis av «iskramkritiske» innlegg som i all hovedsak var mer eller mindre velartikulerte ytringer om at Muhammed var en pedofil massemorder og at hans tilhengere er å betrakte som skadedyr med en felles ond plan (i samarbeid med sosialistene, selvsagt, dvs. alle til venstre for Frps ytterste høyrekant) om å erobre verden gjennom barnefødsler og misbruk av asylretten og og innføre et regime etter Talibansk modell.
De som måtte avvike fra denne beskrivelsen er ikke å betrakte som skikkelige muslimer, alternativt lyver de og bare later som om de ikke er sånn.



Og da har jeg ikke engang lest noe av det som skrives på de ekstreme sidene, dette er på helt vanlige sider som VG debatt og Kvinneguiden. Det er et hat som oppleves som som så massivt og overveldende at en er nødt til å bli skremt. Man prøver å ta til motmæle når man kan, men det er begrenset hvor mye en orker i lengden.
Å bli kalt selvhater, landssviker og negermadrass har de fleste av oss begrenset tålmodighet med.



Så snudde alt.
Nordmenn søker sammen i sorg og avsky for disse forkastelige idéene og holdningene og beviser at vi nordmenn fortsatt er sånn som vi alle vet at vi egentlig er, og vi er så fryktelig mange fler enn det det kunne se ut som!
I kjølvannet av terroren dukker det opp en hel del nye nettdebattanter som ser viktigheten i at vi andre tar bladet fra munnen og forsvarer de liberale og humane verdiene vårt samfunn er tuftet på.
Dette handler nemlig ikke om en kamp mellom muslimer og vesten, men om ekstremisme mot liberale og humanisitiske verdier og prinsipper de aller fleste religiøse, ateister og agnostikere kan enes om. Eller som grunnleggeren av Wikipedia formulerte det; “Most people assume the political fight is going to be the left versus the right, but it’s always the reasonable versus the jerks.”

Jeg er helt sikker på at en overveldende majoritet av den norske befolkningen ( inklusive den fremmedkulturelle andelen) er enige i at det skal være lov å ytre religionskritikk. Det skal være stuereint å konfrontere muslimer for deres syn på homofili og tvangsgifte uten å bli beskyldt for å være islamofobe rasister. Og det skal være lov å kritisere israelsk okkupasjon og kirurgiske inngrep på spedbarns kjønnsorganer uten å bli anklaget for antisemittisme.
Vi skal imidlertid være saklige, respektfulle og anstendige i vår religonskritikk uansett om det gjelder muslimer, jøder eller engleskoledeltakere, og vi skal ikke fravike de samme liberale, humane, sekulære og likestilte verdiene vi ønsker å bevare. Ytringsfrihet er ikke det samme som en rett til å hetse, demonisere og stigmatisere, det må slåes fast en gang for alle.

Nå står vi sammen i kampen mot hatet fordi vi vet at det er ikke religionen, hudfargen eller partitilhørigheten vår som gjør oss til ekte nordmenn – det er det nemlig troen på tradisjonelt norske verdier som menneskeverd, frihet og demokrati som gjør.